Et dynamisk og godt samarbeid

VILL er mye mer enn et arkitektkontor, de omtaler seg selv som et kollektiv satt sammen av ulike satsinger som har bærekraft i et vidt begrep som ryggrad i sin virksomhet.

– Her finner du sosialentrepenører, scenograf, produktdesignere, agronomer, interiørarkitekt og arkitekter, som alle jobber under bærekraft-paraplyen. Vi lager våre egne bærekraftige materialer, oppsirkulerer materiale og tegner bygg og byer, forteller Fredrik Barth, daglig leder i VILL ARKITEKTUR.

Han forklarer at oppsirkulering handler om å ta i bruk materialer som betegnes som avfall et sted, og gi det ny, og dermed forbedret verdi – å oppsirkulere.

– Ulikt gjenbruk som handler om bruke noe på nytt med samme egenskaper, eller gjenvinning der man omdanner noe til å produsere noe nytt, forklarer han, og peker på for eksempel kompost og å lage papir av treverk.

Utfordrende

Samarbeidet mellom VILL og Høgevarde oppsto i 2019, etter at Anders Waage Nilsen brakte de to sammen.

– Høgevarde fortalte at de ønsket å satse på bærekraft, og ha en mer sirkulær retning på utviklingen av destinasjonen. For oss var det en interessant oppgave å jobbe med, et prosjekt som handlet om hvordan man kan gjøre en friluftsdestinasjon bærekraftig, forteller Jan Erik Rossow, daglig leder i VILL MER.

Han forteller at ikke alle var enige i at de skulle ta på seg oppdraget.

– Jeg skal ikke legge skjul på at det ble diskutert hos oss, og noen ville ikke at vi skulle gjøre dette prosjektet.

De landet likevel på at det var spennende og utfordrende, og ga muligheter til å påvirke bransjens utvikling.

– Vi gikk inn i prosjektet med en nysgjerrighet, vi ønsket å se hva som er mulig istedenfor å avvise det, slår Jan Erik fast.

Redusere investeringsbehovet

Når VILL tar på seg prosjekter, så handler det om å se på problemstillinger fra ulike vinkler og fagfelt. Bærekraft handler for eksempel ikke bare om miljø.

– Det er mye mer enn det. Vi fikk tidlig en tanke om at dette også måtte handle om sosial bærekraft. Det kan for eksempel gå ut på å kunne gi tilgang til naturen til de som ikke har hytte på fjellet, eller som på grunn av økonomi eller andre forhold ikke har de mulighetene i dag, forklarer Fredrik. Som eksempel nevner han de barna som ikke rekker opp hånda første skoledag etter ferien, for å fortelle at de har vært på Granka eller hytta.

– Vi tenkte at det kan være mulig å designe hytter og hytteområder annerledes, redusere investeringsbehovet og gjøre det billigere og enklere for familier som i dag ikke har råd eller mulighet til denne deltakelsen i det norske samfunn som bare noen få av oss har tilgang til i dag, utdyper han.

Tenker lokalt

Andre eksempler på sosial bærekraft i prosjektet er ideen om å bruke mest mulig lokal arbeidskraft, og ressurser i nærområdet.

– Vi bruker mye massivtre i produksjonen, og tilfeldigvis ligger Splitkon veldig nært, som også var de eneste som produserte det i Norge da vi begynte. Massivtre er veldig miljøriktig tre, og lokal produksjon gjør at klimagassavtrykket på transport blir mindre enn om man skulle kjøpe det fra et annet land som kanskje kan levere til en bedre pris. Det betyr at Høgevarde har måttet ta noen tøffe valg, der de velger løsninger som er dyrere enn tradisjonelt byggeri, men der de støtter opp om nærområdet. Lokalt skogbruk, sagverk og lokal utkjøring, man støtter opp om alle ledd fra nærområdet. Da bidrar man til å beholde arbeidsplasser, som også er en del av det store bildet, forklarer Jan Erik Rossow.

Tradisjonell byggekultur

Når det gjelder selve hyttene og leilighetsbyggene, så gjennomsyrer bærekraften alt fra materialer de er laget av, hvordan de bygges og hvordan fortetningen av hytter og hytteområder skal gjøres. For å starte med det siste først, så er en av grunnideene å tenke tun framfor hyttefelt.

– Det ligger som et grunnpremiss fra Flå kommune at man skal fortette noen steder for å ta vare på størst mulig områder. Det er en god tanke, at man tar utgangspunkt i enkelte områder og avgrenser byggingen til dem. Derfra kom landsbytanken opp, at vi tenker at det kan bygges rundt tun. Dette er mer i tråd med tradisjonell byggekultur, at man ivaretar mellomområdene framfor å bygge hytter overalt, forklarer Fredrik Barth.

I tillegg til at dette reduserer arealbruken i fjellet, og altså ødelegger mindre natur, åpner det for at man kan få en annen type fellesskapsområder.

– Derfra kan man tenke deleløsninger, som fellesbadstu, vaskerom og lagringsplass. Tun åpner for en delekultur som altså gjør at vi kan designe hyttene annerledes, forteller han.

Delekultur

Denne delekulturen tenker man også kan handle om skiboder, grillplasser og utsiktspunkt, ved å dele får man faktisk mer enn om man skal ha alt på sin egen plass.

– Det er ikke snakk om å redusere kvaliteten, snarere tvert imot, du får mer. Du kommer til en hytte der tunet er ferdig måkt, skiene er ferdig preppet og badstuen er oppvarmet. Det blir litt som med bildeling, jeg har tilgang på en minibuss om jeg ville ønske det, i tillegg til en bybil, en jaguar eller en flyttebil. Jeg slipper å bytte til vinterdekk og som oftest trenger jeg ikke å fylle bensin. Delekultur gir merverdi, forklarer Jan Erik.

Endring tar tid

Gutta fra VILL forteller at arbeidet er en prosess, der endringer skjer underveis i en bransje som på mange vis er satt. De har akseptert at det ikke lar seg gjøre å flytte en hel bransje fra første bygg.

– Prosessen har vært ganske tung, der vi må jobbe aktivt med alle ledd. Det tar tid å snu hele bransjen, og vi kunne nok ønske at verden forandret seg fortere. Vi er ikke i mål med visjonen. Det er en ganske lang vei igjen, slår Fredrik fast.

Gutta forteller at også VILL gjør seg mange erfaringer og tar lærdom underveis.

– På det første leilighetsbygget, hadde vi valgt materiale som skulle være oppsirkulert. Det viste seg at det var vanskelig å få inn i riktig tid, og det ville bli vanskeligere og mindre bærekraftig enn vi hadde ønsket, og vi måtte tenke nytt. Et annet område vi har gjort mange erfaringer, har med hvordan vi skal forme arkitektur som reduserer kapp. Det må vi som tegner og designer ta inn over oss, hvordan man må tenke og prosjektere for å nå et mål om nullkapp, sier Jan Erik.

Utbygger med ambisjoner

Status etter to og et halvt år er altså at utviklingen har gått sakte, og at man er et godt stykke unna der man ønsker å være på enkelte områder.

– Akkurat den sosiale bærekraftsdelen er en utfordring. Kostnadene ligger der, hvordan kan man åpne opp for å gi tilgang til norsk natur for de som ikke har så mye midler? Samtidig har markedet jobbet mot oss, det er veldig stor etterspørsel etter tomter nå. Det meste av innovasjon kommer i motgang, sier Jan Erik.

De berømmer imidlertid Høgevarde for å være framoverlent, og en god samarbeidspartner.

– Det er en utbygger som i stor grad ønsker å få til dette sammen med oss. Høgevarde-gjengen jobber godt for å implementere dette i en bransje der mange trekker i en annen retning. Ambisjonene er der, også framover. Dette er en del av en utvikling, og vi føler at vi har bevist noe i første trinn. Kan vi løse en sak i neste trinn, og en i den neste, så kan vi sakte, men sikkert flytte bransjen dit vi trenger.